Vi har lagt lørdagsutflukten til den økologiske parken i Miramar–Havannas finere bydel. I parken møtes cubanere for et slag domino, ballspill, hesteridning, gokart og noen provisoriske små karuseller for de minste. Det er også et par kafeer, med grillmat og drikke, en av dem har til og med et TV med fotballsendinger for fedre som ikke orker å ta del i ungenes lek.

«Jo da, til tross for at mange ting ikke fungerer som det skal her i landet, hvor idealismen og troen på likhet ikke helt har gått den veien det skal, så har de i alle fall tilgjengelige steder å møtes uten å bruke en peso», svarer jeg litt mer avmålt.

For mens store deler av landets økonomi brukes på skole, helse og goder til fellesskapet, er det også en gryende ulikhet som vokser frem mellom pleddene i parken. På den ene flekken sitter en stor gjeng med fint pyntede barn, velfylt piknikkurv og penger som barna kan bruke på hoppeslott og gokart. Like ved sitter en familie med en fireåring, som for alt i verden ønsker å eie den ballen vi har tatt med oss til parken. Men ballen er lovet bort til nabogutten på 11 som spiller fotball hver dag.

En av landets fremste, og frittalende, økonomer, har nylig stilt spørsmålet om hva Cuba skal gjøre for å jobbe seg ut av sitt enorme underskudd. Ingen har funnet fasiten.

Men den gryende privatiseringen har så smått begynt å løfte noe av økonomien, selv om det fører til større ulikheter. Det fryktes også at når ulikhetene blir større, så vokser også kriminaliteten.

Jeg hører historier om misnøye i nabolag, hvor de som tidligere har drevet ulovlig utleie av rom til turister, nå ha fått løyve av staten til utleiebedriften. Naboene mener det er å frikjenne sosialistisk utroskap. Sånn skaper misunnelse og irritasjon, og en lyst til angiveri. For her er folket opplært til å være tro mot staten. Ikke lure unna penger.

Og så har vi snylterne i samfunnet: Fikserne. De som løper rundt på gaten og skal ordne og fikse ting for turistene, og føre dem til steder de kan spise og overnatte, og i det hele tatt navigere seg frem i et samfunn det tar tid å forstå. Dette er en ny «yrkesgruppe» som belaster staten, uten å gi noe tilbake. De får fortsatt sin libreta (matkuponger) og alle fellesgodene, men yter ikke noe tilbake. De har skjønt at de tjener mer penger på å fikse enn å studere og jobbe. Når det så kun er 40 prosent som jobber her, er det naturlig nok mange som lever greit på sosialismens goder uten å bidra til fellesskapet.

Lyder det kjent? Samme debatt pågår i Norge. Folketrygden, som vi har hatt siden slutten av 60-tallet, må alle bidra til å bygge opp. Rettigheter og plikter. Nye generasjoner har mindre sans for fellesskapet. Det tar for mye tid. Men godene kjenner vi. Å nave er ikke lenger et nyord må stå i anførselstegn. Vi vil heller nave enn å ta en jobb som er under vår verdighet. Selv om jeg har blitt sterkt oppfordret av 10-åringen til å drive sykkeltaxi i Arendal når jeg på nyåret går ut av fast jobb i Agderposten.

Når ble det ble bedre å være arbeidsløs enn å ta en midlertidig jobb? Når ble det galt å tenke at det kunne være smart å få noen navere til å bidra til samfunnsjobbing, mens de venter på jobb? Jeg burde vel egentlig slå opp ordet fellesskap, for å få repetert betydningen. For når jeg tenker at det trengs en park i byen, ser jeg ikke akkurat for meg å selv måtte ta et spadetak.

«Nei, det tror jeg er feil, at ikke folk har lyst til å bidra», mener min dugnadselskende mor. Hun mener hun kjenner til opptil flere som kunne tenke seg til å stille opp med arbeidshansker for å anlegge park i Barbu, uten å kreve et øre for det.

Hun står nemlig steilt på at mennesker er født med en iboende glede ved å bidra til fellesskapet. Det er bare litt dumt å ødelegge denne gleden i tidlig alder ved å feie foran hvert skritt barnet tar.

Jeg tar selvkritikk der. Selv om jeg prøver å få mine etterkommere til å rydde rommene sine iblant. Av og til er det enklere å gjøre ting selv, enn å få alle med på å dra lasset.

Mens jeg sitter her, i et av de få gjenværende rendyrkede sosialistiske landene i verden, slår det meg at det er nødt til å finnes en gulrot for å få fremgang. Noen mener gulroten er følelsen i seg selv, den du får når du er med på å bygge noe.

For andre smaker ikke denne gulroten like godt. Vi er forskjellige. Men uansett tenker jeg at uten de små private initiativene, er det mye som ville stått stille.

Selv om de her på Cuba prøver å holde kontroll på private bedrifter ved å skattlegge dem såpass at de bare akkurat lønner seg, hjelper det landet fremover at turismen øker, og vil ha private tjenester.

Men tilbake til Arendal: Når mormor kommer tilbake til byen, og om blokkene i Barbu fortsatt er på tegnebrettet til arkitektene, og skygger for folkets park, bør byens butikker fjerne graffitiboksene fra hyllene, jo før jo heller.