Jeg og den «argeste» konkurrenten min (haha) Linn Husby i Textme.no lager podcast sammen! Vi er begge to selvstendig næringsdrivende kvinner innen media, og jammen dater vi begge litt også.
Navn: Podcasten 30-40: «Om media, teknologi, gründerliv, kommunikasjon og… selvfølgelig dating, generelt livet i 30-40 årene.» Vi håper dere følger med hver gang vi slipper en ny episode. #staytuned #podcastmovement #podcast
Jeg har fått i oppdrag å fortelle en medieklasse, 1.klasse på videregående, om livet som kommunikasjonsrådgiver. Ja… hva skal man fortelle da?
At livet som frilansjournalist i seg selv ikke er nok å leve av. At det er morsomt å hjelpe bedrifter med å formidle det de jobber med eller det de tror på? At kommunikasjon ikke bare er noe alle kan gjøre i en bedrift? Svarene på dette er ja.
Noen bedrifter har egne kommunikasjonsfolk. Andre har tenkt at de ikke trenger det. Helt til den dagen de trenger det. Da ringer de meg.
Så hvordan er det da å jobbe på denne måten. Jeg står fritt til å velge om jeg sier ja eller nei til et oppdrag. Jeg velger selv når på døgnet jeg skal gjøre det.
Om jeg gjør jobben på kontoret eller foran peisen i stillongsen hjemme etter en skitur er det bare jeg som styrer.
Men jeg må levere når kunden ønsker det. Selv om jeg ligger med feber og influensa.
Mitt kommunikasjonsfirma, Birte Runde Kommunikasjon, er et enkeltmannsforetak. Det betyr at jeg ikke har noen under meg. Heller ingen over meg. Jeg jobber alene – men ofte i prosjekter sammen med andre. Jeg har nesten kun faste kunder som jeg drifter kommunikasjon for.
Jeg skriver, tar bilder, lager kommunikasjonsstrategi, lager filmer, skriver nettsaker og poster på Facebook, LinkedIn og Instagram for dem. Jeg hjelper dem rett og slett med å bli mer synlige og få det omdømmet som de ønsker å ha.
Her er en av filmene jeg har vært med på
Den største kunden min er Eyde-klyngen. For dem har jeg jobbet i fire år. Målet er å få alle til å forbinde Eyde-klyngen med spennende og innovativ forskning som vil skape mindre CO2-utslipp fra industrien. Når alle mener at Eyde-klyngen skal skape en renere verden med nyskapende teknologi, da har jeg gjort en god jobb!
Neste steg er at jeg planlegger en podcast. Mikrofon er bestilt og appen installert. Nå må det bare planlegges hva den skal fylles med 😀
Har du lyst til å starte firma selv, bør du sjekke hvilke gratiskurs du kan få med deg gjennom Etablerersenteret. I Agder, hvor jeg hører til, er nettsiden Gründerweb et fint sted å sjekke innom for tips og råd og gratiskurs i bedriftsetablering.
Nytt år og blanke ark. Egentlig tenkte jeg at det ville være naturlig å skrive om nyttårsforsetter. Hvordan vi kan bli enda bedre, enda sunnere, rikere og flinkere i det nye året. Gå inn i 2018 som et nytt og bedre menneske.
Photo by Sorry imKirk on Unsplash
Men så, etter å ha lest en sak i Aftenpostens Vitenskap, om de nye super-menneskene vi kan bli i fremtiden, tenkte jeg heller at jeg ville slå et slag for det ordinære mennesket, med alle våre mangler og lite gjennomtenkte oppførsel. For er det egentlig så mye å trakte etter å bli så fordømt gjennomtenkt og smart, tenkte jeg der jeg spiste opp konfektrestene fra jula i stedet for å ta meg en løpetur som var planen? Les mer «Ja takk til tabber, flauser og feiltrinn»
– Jeg vil ikke være mexicaner! Jeg vil være mannen med ljåen! Eller en alv!
– Hvorfor skal du ødelegge alt! Ta på deg den hatten med en gang og sett deg på gyngehesten! Jeg har en plan med bildet!
– Hører ikke, hører ikke, hører ikke! Jeg blir ikke med på noe bilde!
7-åringen river med seg kameraet og løper ropende ut av stua. I sofaen sitter fire andre og avventer situasjonen.
Egentlig tenkte jeg å skrive om noe hyggelig, noe oppmuntrende på en mørk novemberdag. Sånn at vi kunne gå helgen lysere i møtet. Men så kom jeg på at vi er i november – min aller verste måned i året. Intensjonen om dur-stemte morsomme historier ble overkjørt av et lavt skydekke og moll-vokaler. Hodet er for øyeblikket tomt for morsomme historier. Harddisken har gått i dvale. Det hviler en forbannelse over denne måneden. Jeg har en form for november-allergi. Les mer «November-allergi»
Jeg møtte Jan Olsen for første gang for over to år siden. Han var et møte som fascinerte meg. For hvor mye er et menneske villig til å gi av livet sitt for å redde et land på den andre siden av Atlanterhavet? Et land som helst vil være i fred.
Her er historien om Jan som driver bistand på sin helt egne måte – og helt uten støtte fra Norad. Han sender sykler til Cuba.
Reportasjen sto på trykk i Magasinet Plot i desemberutgaven og i Fædrelandsvennen Helg 21.1 2017.
http://www.magasinetplot.no/dokumentar/2017/bistand-for-enhver-pris
Gikk bak masken i New York og der fant jeg en hel verden:
Foto: Petra Libetanz
http://www.kk.no/mote-skjonnhet/knit-story-bak-masken-i-new-york-city-36882
Hadde aldri trodd jeg skulle gått og danset på club i NYC kl syv om morgenen! Rett fra senga til dansegulvet. Omringet av folk i onepiece..Men sånn er New York – som en god, varm klem! Daybreaker er en ny bevegelse som tror på det dansende mennesket. Og jeg lar meg rive med i troen. Halleluja! 
På Daybreaker kommer du før jobb for å danse, drikke juice og få en indre glede sammen med andre danseglade. Wow, er for svakt ord! Beste danseopplevelse ever! Hadde bare hver morgen vært som denne…
Du kan lese historien i Elle, aprilutgaven 2016:
Tegning: Morten Mørland
Ropet gjaller nedover i korridorene på jobben min. Jeg er 27 år, nyutdannet og i min første ordentlige jobb. Sjefens stemme er ikke til å ta feil av. Noen må stå til ansvar.
Kjære sjef. Du som har klatret til topps i stigen fordi du liker deg på toppen. Du som trives med makten – og all æren i evighet, og ikke ser på deg selv som en som skal gjøre bedriften og dine ansatte bedre. Her er noen ord til deg.
For når du ikke vender ørene dine nedover, er det mye som går tapt.
Tør du gi bort kontroll? Overlate ansvar til andre?
Ansvar gir motivasjon. Indre motivasjon.
Som gir en driv i å løse et problem eller jobbe ferdig en sak som du selv er ansvarlig for.
Det gir en god følelse. Tillit.
Den raskeste måten du kan gjøre andre demotiverte på, er å vise mistillit. Når du roper noen beskjeder og instrukser nedover stigetrinnene til mellomlederen, og du ikke har kontakt med de ansatte, blir rommet hvor viktige innspill fra dem som jobber og leverer i bedriften stengt av.
Saken er at du får mer tilbake om du slipper kontrollen litt.
Hvorfor er det slik at noen er flinkere til det enn andre?
Sjef-enevelde er gårsdagens sjefsrolle. Arbeidslivet er i endring.
Vi må omstille oss til en helt annen arbeidshverdag, leser jeg i et NHO-skriv.
Næringslivet står overfor store utfordringer og omstillinger. Næringsliv, politikere og forvaltning må tenke nytt for å sikre fremtidig verdiskaping. Arbeidsplassen må gi rom for nytenkning. Kanskje finnes denne på gulvet i en industribedrift?
Hvem vet, det kan tenkes at du har ansatt et og annet klokt hode. Det skader ikke å lytte.
En undersøkelse blant ledere, viste at 80 prosent av dem mente de hadde ansatte som kunne mer enn dem. Jeg har opplevd mange sjefer blant de resterende 20 prosentene.
Jeg husker med gru en lørdagsjobb i en butikk, hvor jeg avsluttet dagen med blåmerker på armen siden butikksjefen mente det var best å fysisk holde fast sine ansatte mens han ga beskjeder.
Eller sommerjobben i parkvesenet hvor sjefen kjørte rundt i en motorisert rakebil hele dagen, mens vi andre lå på knærne og lukte til krampen tok oss. Helt til vi lærte å lure oss unna med en gang overvåkings-rakebilen hadde passert.
Det blir litt som å bo hjemme hos foreldrene dine etter at du har fylt 18. Du har mye du gjerne vil bestemme over selv, samtidig som du er underlagt reglene i huset. For strenge regler viser at de ikke stoler på din egen dømmekraft. Hva skjer da? Jo, du svarer med å bryte noen regler her og der. Bare for å vise at du også kan bestemme.
Akkurat samme prinsippet er i arbeidslivet.
Vi er bare folk. For all del, å være sjef er ikke lett det heller.
Du får aldri fullført det du har begynt på, fordi noen stadig kommer innom med faglige spørsmål, sosiale problemer og syke barn. Selv om du er dypt inni en tankerekke, må du ta del i små detaljer og late som du er interessert i alt som kommer.
Jeg har den strengeste sjefen som finnes. Hun lar meg aldri få fri. Som selvstendig næringsdrivende pålegger jeg meg selv å være på jobb både sent og tidlig, og har skremt tre barn til å ikke ønske å bli voksne med jobb, om det betyr at de må jobbe om kvelden også.
Men det gjør også at jobben er meningsfull og spennende. For ansvaret er kun mitt. Det er ingen andre jeg kan overlate det til. Later jeg meg på jobben, må jeg bare ta det igjen på kvelden.
Men sjefen som tør å overlate ansvaret til andre, har skjønt et og annet om hvordan en moderne bedrift fungerer. Forventninger om god yteevne må være der. Men ikke detaljstyring og overvåking. Sjefen som har glemt grunnen til at nettopp du har fått jobben, bør ta seg en tur ned i arkivet og lese CV-en din en gang til.
Jeg hørte nettopp en leder ved en av Arendals store bedrifter som fortalte at de hadde lagt vekt på å holde litt mindre stramme grep på de ansatte de siste tre årene. Hands off, kalte han det. Fra å være sjefer som er hands on, som detaljstyrer sine ansatte, hadde de valgt å slippe kontrollen litt. Med gode resultater.
Du må ta en sjanse. Jeg har troen på at bedrifter hvor de ansatte har rom til å bestemme og ta kloke avgjørelser selv, er mer innovative bedrifter. Når du gir noen et ansvar, vil de fleste ta det – og yte mer i jobben.
Jeg legger i alle fall mer ned i jobben når jeg får lov til å være med på å utvikle den.
Tilbake til den gjallende kjeften i korridoren til TV 2 i Bergen en kveld i 2005. Det kan hende du så på TV 2 Nyhetene akkurat den kvelden jeg var på jobb. I så fall gikk du glipp av siste nytt fra Midtøsten.
Mens Vår Staude fortvilet prøver å oppnå kontakt med korrespondent Fredrik Græsvig, kommer jeg på at jeg har glemt å bestille den nødvendige satellittoverføringen som trengs for å få bilde og lyd fra Golanhøydene.
Læringskurven som nyhetskoordinator ble bratt.
Også frykten for å gjøre samme feil igjen.
Men ansvaret var mitt. Feilen også.
Det sies at den gode lederen er en energibygger som gir plass til at de ansatte skal vokse. Men noen ganger handler det faktisk kun om å la være å gjøre feil.
(Denne teksten min var publisert som Skråblikk i Agderposten 28.11 2015)
birterunde.com 