Presseklipp

Så du tror det ikke blir noe av, eller?

Tegning: Morten Mørland
Tegning: Morten Mørland

Leddsetningen kommer gjerne etter en uttalt stor tanke.

Leddsetningen som bryter ned det du i første del av setningen har ønsket deg. Det som kommer etter kommaet, som liksom får deg trygt ned på jorda igjen. Tungt til bakken på et utpust.

– …,men det blir vel ikke noe av.

Innhentet av virkeligheten

Virkeligheten, eller den så kjedelige realiteten innhenter deg, av alle forbehold og nøkterne kalkyler. Forslaget. Drømmen. Visjonen. De blir alle slått beinkrok på av et «men».

I redselen for å bli skuffet, tar vi sorgene på forskudd. Vi lar det heller være, enn å risikere å gjøre noe dumt. Jeg vet ikke hva det er. Om det er noe norsk. Eller noe sørlandsk? Men kjedelig er det i alle fall.
Park i Arendal?

Jo, veldig fint det, men det blir det vel ikke noe av likevel. Høyhastighetstog fra Oslo til Stavanger med stopp langs hele sørlandskysten, slik at vi kanskje kan få speedet opp folketallet og urbaniseringen her nede? Veldig bra det også, men det blir vel ikke noe av, tror du det? Jeg synes at ordet «men» kan gå og legge seg slik at vi kan få gjort noe.

Det er kanskje noe sørlandsk å ikke ha for høye tanker om fremtiden. Hvordan ble vi sånn? Vi snakker heller ned ting, enn å skryte dem opp. Festen, jo den var grei den. Og maten på restauranten, veldig grei. Greie folk var det også der. Men det var litt ugreit med han som lagde bråk.
– Helt greit

Jeg husker mitt første møte med arbeidslivet som journalist i Arendal. Jeg kom fra arbeidslivet i Bergen hvor ting var grådig bra eller helt bånn i bøtta.

Her i Arendal, da jeg stolt leverte fra meg en artikkel jeg hadde lagt ned mye arbeid i, spesielt noen av de språklige finessene jeg hadde pusset lenge på, fikk jeg høre at det var en grei sak.

Som en dongeribukse

Hm, hva var det jeg skulle gjort annerledes, husker jeg at jeg tenkte. Hva manglet? For de likte vel ikke saken, da? Eller gjorde de det? Den var jo på trykk. Det var da jeg kom på at greit er et ord vi kan bruke til alt.

Greit er en dongeribukse om ikke skiller seg ut. Ordet kan graderes som mer eller mindre greit. Jeg som arendalitt burde vel vite det. Men akkurat det var vel noe som ble visket ut av vokabularet i løpet av sju år som bergenser.
Ord er makt

At få bergensere nøyer seg med et så nøytralt ord som greit, er vel noe av kjernen i kulturforskjellene. Og kanskje også grunnen til at Bergen fikk bybanen.

Jeg møtte ikke en eneste bergenser som ikke snakket opp bybanen mens den ennå lå på et vagt planleggingsstadium. For ord er makt. Ord er styrende. Du må stå for ordene. Bruker du derimot et nøytralt ord, som grei, kan ingen ta deg på noe.
Utretter lite

Men du kan heller ikke utrette stort med å si at det hadde vært greit med et høyhastighetstog til Oslo.

Handlekraften styres av ordet. Styrkes av ordet. Eller er det handlekraften vår som påvirker hvilke ord vi bruker?

Ta for eksempel det med å snakke opp noe. Da prøver du med ordene du velger å få andre til å bli mer positive til det du snakker om.

Store forventninger
I forrige uke var vi seks sørlandske venninner i New York. På en guidet mattur gjennom byen, hadde vi veldig store forventninger om en pizza som guiden pratet om med innlevelse og sterke ord.

Byens beste pizza, med ekte tomater og ikke pizzasaus, og et sted ALLE dro til for å spise pizza. Pizzaen var helt grei, vil jeg nå heller si. Falsk markedsføring. Men amerikanerne rundt oss, var med på å spre det gode ord videre. De snakket og tygget og var like samstemte i meningen som et sangkor. Dette var veldig gode saker. Ikke sant? Best pizza ever.
Lar oss lure

Det var da jeg så meg selv utenfra. Den norske skepsisen møter den amerikanske entusiasmen. Vi ville ikke la oss lure til å tro at dette var den beste pizzaen. De andre derimot, ville la seg lure.

I våre øyne er det vi som er ærlige. De som er uærlige. Men spørsmålet er hvem som koser seg mest med maten. Helt uten vitenskapelig belegg, vil jeg anta at det er de som er med på at pizzaen er den beste de har spist. Det går faktisk an å juge så vi tror det selv.
Øve på rollen

Hvorfor? Det er kognitiv teori. Vi innbiller oss selv noe. Vi sier til oss selv at vi liker det, og så gjør vi det. Kanskje ikke med en gang. Det må øvelse til.

Du må legge fra deg skepsisen. Ifølge psykiater Ingvar Wilhelmsen kan vi fortelle oss selv hvordan vi vil at ting skal være, og så tror vi på det.

I kognitiv behandling av depresjon, skal du øve på å gjøre ting du vet du egentlig liker å gjøre, selv om du ikke har lyst når du er deprimert. Og så gjør det deg bedre, med litt øvelse.

En skuespiller øver på rollen helt til hun kan den. Til hun kan den så bra at hun overbeviser både seg selv og publikum.

Google og Apple
Det samme gjelder i businessen. Professor Melissa Cardon forsket på bedriftslederes egenskaper og hvorvidt de lykkes.

Da fant hun ut at selskap som Google og Apple aldri ville forandret livene våre hadde det ikke vært for karismatiske, lidenskapelige ledere som fikk investorers oppmerksomhet for sine overbevisende måter å legge frem produktene sine.

Sånn i korte trekk dreier det seg om å formidle det du tror på. Da tror andre på deg også.

Men hva har dette egentlig med leddsetninger å gjøre? Jo, egentlig ganske mye. Et «men» kan bli et være eller ikke være for dine fremtidige prosjekter.

Skråblikk i Agderposten 6.juni 2015
Birte Hegerlund Runde

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s