Hvor lenge kan det vare?

Vi skulle se hvor lang tid det tok før han selv gikk bort fra TV-en.

Han er ikke den eneste i verden som har hatt vanskeligheter med å fjerne seg fra skjermen. Nå har Kina, som eneste land i verden, begynt å behandle folk for internettavhengighet, skriver Aftenposten Innsikt. Terapi, hypnose, medisiner og elektrosjokk skal fjerne ungdommens lyst til å gå på internett. Sikkert lysten på mye annet også.

Det hadde kanskje vært en idé å sende foreldrene på en omstillingsleir også, for å lære seg å sette grenser? Men gretne tenåringer er kanskje best å ha så lite som mulig i husets fellesarealer?

Du får firkantede øyne! Skru av TV-en!

Jeg husker de formanende ordene fra mamma da jeg som liten hadde sittet litt lenge foran TV-en. Jeg vet ennå ikke helt hva firkantede øyne kan gjøre for skade, men jeg tenker vel heller at det er mer nærliggende å tro at du får firkantede tanker. Ensporet. Avhengig av en konstant stimuli. At du ikke føler noen spontan glede over å gjøre ting som ikke innebærer å logge deg på en skjerm.

Ungdommene i Kina, som er underlagt et strengt regime i behandlingsleiren mot nettavhengighet, har ødelagte sosiale relasjoner av alle slag og en nedbrutt kropp. Alle som er på avvenningsleiren har syns- og ryggproblemer og lider av spiseforstyrrelser. De har redusert hjernekapasitet og noen lider av spiseforstyrrelser. De er deprimerte og har mistet livslysten etter at de ble fratatt internett som sosialt verktøy.

Noen av de kinesiske ungdommene hadde tilbrakt mer enn 20 timer i døgnet foran datamaskinen. For det er jo veldig behagelig å bruke ledige stunder på å sjekke oppdateringer på Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Du slipper å være god på small talk, og du slipper å ha komplekser for at du har noen kilo for mye rundt magen. Du kan gå med selve livet i lomma.

En spillavhengig 16-åring løftet på headsettet og så bort fra skjermen en gang da han innrømte overfor meg at han egentlig liker seg best der inne i spillet. Mye mer oversiktlig liv. Mer spenning også. Og rollen han hadde der inne, kunne han lett justere på og styre som han ville. I det vanlige livet er ting litt mer komplisert. Ikke så spennende hele tiden heller. Men ærlig talt, hvor er foreldrene når ungene sitter foran PC-en i over 20 timer?

Jeg skal ikke være hun som vil kaste moderne kommunikasjon og teknikk på bålet. Jeg lever tross alt av å kommunisere, og vil at det jeg formidler skal nå ut til mange. Jeg deler både bilder og tanker med alle nettvennene mine, og liker deres. Det er så lettvint. Jeg kan raskt komme med en liten kommentar til venninnene mine, på en lukket Facebookgruppe, i en hverdag der vi ikke har tid til å ses så ofte. Jeg kan enkelt holde kontakten med venner på den andre siden av kloden, og i tillegg få nye kontakter på nettsider hvor andre deler tanker og ideer på saker som jeg interesserer meg for.

…når avhengigheten har blitt et faktum, og du må lære deg å leve igjen, er det verre.

Da jeg subbet mine tenåringsskritt over den dørgende stille asfaltveien på Saltrød, kunne jeg ofret både hus og foreldre for å få et mer spennende liv. Dette var i god tid før internett gjorde det levelig å bo i forstaden. Men den gang, på tidlig 90-tallet, var tekst-TVs uutforskede muligheter det nærmeste jeg kunne komme en skjermavhengighet. Og en Commodore-64 datamaskin med et fargeløst spill, som i dag ville fått en toåring til å sovne.

Spillet og Text-TV tok det naturligvis ikke så lang tid å bli lei av. Men det fantes likevel noen som tilbrakte for mye tid foran skjermen da også. Datanerder. De var bleike, tynne og kvisete gutter som hadde valgfag data. Vi tenkte at de ikke hadde noe sosialt liv. Lite visste vi den gang at det var disse guttene som skulle lage den sosiale plattformen for oss andre i fremtiden med nye sosiale medier. De kunne koden for moderne, sosial kommunikasjon.

Det antydes at så mange som 8,4 prosent av gutter mellom 15 og 19 år i Kina er internettavhengige, skriver Aftenposten Innsikt. Myndighetene anslår at hele 13 prosent av landets befolkning står i fare for å få problemer knyttet til nettavhengighet.

Evnen til å bli totalt oppslukt i ting er der fortsatt, snart ti år etter

Det finnes metoder for å hindre overforbruk, før det går så langt.

Noen ganger er det bare mangel på andre tilbud som suger oppmerksomheten inn i skjermen. Men når avhengigheten har blitt et faktum, og du må lære deg å leve igjen, er det verre.

Da treåringen vår, som nå er snart 13, var i sin fjerde time foran TV-en, måtte vi avbryte eksperimentet. Vi var oppriktig bekymret for hvordan det skulle gå ham i fremtiden, om han ikke selv kunne begrense skjermtiden sin.

Evnen til å bli totalt oppslukt i ting er der fortsatt, snart ti år etter. Men akkurat nå har 12-åringen forsvunnet inn i en 575 siders roman, som han har med seg til frokost, middag og når han legger seg. Men så lenge det er papir er det vel ikke avhengighet?