Presseklipp

Da vinteren banket på døra

Tegning: Morten Mørland
Tegning: Morten Mørland

SKRÅBLIKK: Vi skal ikke undervurdere vinteren. Det kan faktisk komme noe godt ut av det. I alle fall når det snør.

Jeg sitter i bilen på vei hjem fra jobb. Det er en av de dagene snøen lå som høyest. Jeg tenker at jeg absolutt burde latt bilen stå hjemme, for jeg har ingen sted å parkere, siden vi ikke har vært ute og måket på morgenkvisten. I tillegg er det en av de travle ettermiddagene, hvor alle skal forskjellige ting, og må få i seg mat først. Jeg lurer på hvilken brøytekant jeg kan kjøre bilen inn i for et par timer mens jeg lager middag og får ungene av sted på aktivitetene.

Selv om jeg tilhører den kategorien evige optimister, som tenker at å kjøre akebrett til barnehage og jobb, med treåringen i full konsentrasjon bak rattet, er den beste start på dagen, ser selv jeg at det av og til kan by på utfordringer i snøen. Men ikke misforstå. Jeg vil ha snø. For mismodigheten kom snikende med de første plussgradene forrige helg. For da snøen lå tykk, våget selv pre-tenåringen seg ut av cyberspace for litt barnslig moro med snøballkrig og aking. La det snø!

Aking er faktisk ikke bare for de barnslige. Det er en godkjent gren i vinter-OL, som åpnet i går i Sotsji i Russland. Det første verdensmesterskapet i sporten ble holdt i 1955 i Korketrekkeren, Oslo. Aking ble med i OL for første gang i Innsbruck i 1964.

Selv om det av den grunn fortsatt ikke er helt stuerent å frese til jobb på rattkjelke, uten et barn på fanget som alibi. Det er dumt. Snøbasing er nemlig medisin mot vinterdepresjon og den beste måten å få bort desemberfettet på.

Opp og ned bakken, og om du i tillegg er på servicesiden, og trekker poden opp bakken, trenger du ikke snøre på deg joggeskoene den dagen.

Og for å ikke snakke om langrennsskitur. Det er dokumentert som den beste måten å forbrenne kalorier på. Bedre enn spinning og aerobic.

Så har du snøskuffing. En aktivitet som ifølge ernæringsfysiolog Christina Anfinsen gir deg maksimal forbrenning. Dersom du måker snø i to timer, har du faktisk forbrent en hel plate med melkesjokolade, mener ernæringsfysiologen. To timer med snømåking for en person på 70 kilo, vil tilsvare det samme som en femtimers gåtur.

Det som er så bra med snøen, er at du er nødt til å forholde deg til den. Enten du liker den eller ei, er du nødt til å foreta deg noe når krystallene legger seg. Kanskje det er bra at noe setter oss ut av spill iblant. Snur opp ned på livet. Gjør alle andre tanker litt mer uvesentlige. Den beste form for mindfulnes. Hvem er det som tenker på bekymringer for fremtiden, når de står ansikt til ansikt med en snøstorm? Eller når du vet du har en massiv hvit haug å flytte den neste timen. Ok, de som er innesnødd, kanskje. Men oss andre, som egentlig bare har vondt i viljen, trenger vi å klage? Å lage fri veibane fra garasjen og ut til veien, er det eneste du trenger å tenke på. Du er fristilt alle andre oppgaver. Den enkle tanken som består av å skuffe bort, skuffe bort, skuffe bort, kan fungere som en type meditasjon, om du legger godviljen til. Snøfonnene stopper oss i det travle livet. Unntakstilstand. Det er som å være på hyttetur, bare hjemme. Å komme for sent på jobben er også litt mer legitimt, når du kan skylde på snøværet. Nå, i regnværet, er det ingen unnskyldning for å komme for sent.

Snøkaoset som var, vekket også andre sider i oss. Det mobiliserte folk til å hjelpe hverandre. Over de høye brøytekantene, og gjennom nedsnødde dører, kom det frem omtenksomme medmennesker og naboer som ville hjelpe hverandre å rydde vei.

«Er tilgjengelig for å måke i Sandvigen/Kolbjørnsvik etter klokken 18.00 denne uken. Ring Erlend på telefon …», «Trenger hjelp til å måke et tak på Akland. Ring …», «Hjelp. Takras på veranda. Trenger hjelp til å lette trykket. Ring …».

Agderposten opprettet en egen hjelpe – og tilbyderside på nett da det første snøværet satte folks hverdagsliv på prøve. Og folk fikk hjelp. Og folk fikk hjelp til å hjelpe. Helt uten å kreve noe til gjengjeld.

Snøen gjør godt. Vi får brøytet frem det gode naboskapet. Vi er ute i gata med samme mål.

I flere store, snøfrie europeiske byer, diskuterer de nå hvordan de kan skape et bedre nabolag ved at beboerne skal møtes på en felles plattform. Når vi ikke kjenner naboen, blir vi utrygge på hvem som bor bak døren ved siden av. En felles plattform å møtes på, viser seg å være viktig for å unngå utrygghet. I nabolag hvor du faktisk vet mer enn hva naboen heter, kan naboskapet virke preventivt mot kriminalitet og omsorgssvikt. I tillegg kan det å slå av en prat med naboen, gjøre en forskjell for de ensomme. Målet er å slå et slag for det gode, gamle nabolaget. I flere store byer, bygges det nå husklynger med felles tun i midten, for nettopp å knytte naboer nærmere hverandre.

Ettermiddagen som kunne endt i kaos, da jeg ikke hadde brøytet parkeringsplassen, endte likevel godt. For innkjørselen som møtte meg, var sirlig frest. Beltesporene i snøen avslørte naboen.

Vinteren trenger ikke bare være en årstid for dvale. Du kan til og med risikere å lære deg navnet på naboen din. God vinter!

AV: Birte Hegerlund Runde, 08.02.2014

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s