Mens vi venter på et bysentrum

– Mamma, hva er favorittbyen din?

– Favorittbyen min? Nei. Barcelona, Amsterdam, Bergen..

– Hvorfor det?

– Nei, det er så mange ulike ting. Det er vanskelig å si hvorfor? Jeg tror det har noe med pulsen å gjøre. Stemningen. Lydene.

Stakkars Arendal. I flere år enn jeg kan huske, har politikere og byplanleggere snakket i store visjoner om å gjøre noe med byen. Den trenger noe mer. Ok, så har vi fått et stort og fint kulturhus, et levende bibliotek og flere parkeringshus på alle kanter av sentrum. Men hvorfor fungerer det ikke likevel? Hva mangler vi?

Hvem mangler vi? Hvem må snakke med hverandre for at idé skal bli til handling?

Å ikke kjempe for et universitet i byen, for eksempel, var kanskje første feilsteget bort fra en urban by. Men det skal jeg ikke mase mer om her. Jeg vil gå fremover. Til Pollen. Til Kanalplassen. Torvet. Tyholmen. Barbu. Og jeg vil gå der det er folk. Der livet er. Men hvor er det?

Jeg vet viljen finnes der et sted. Men kanskje er vi innerst inne litt glad i den freden en pulsfri by skaper. Godtar vi tomme butikklokaler i bygatene, fordi vi trenger et sted å puste ut i etter shoppingrunden inne på Amfi Arena?

Og det er jo sånn at når sommerturistene har reist i august, så puster vi litt lettet ut over at byen har fått tilbake hvilepulsen. Så da kan vi gå hjem til vårt eget hus og trekke beina godt opp i sofaen, sjenke oss en kopp kaffe og være der under ullteppet til byen åpner igjen neste sommer.

Noen tenker at det er vårt ansvar som byborger å bruke byen. Gjengen i Arendal Vinterfestival, som hver februar varmer opp den flytende badstua på bystranda i Arendal, drar i gang konserter, går på tandemski gjennom byen og lyssetter bygg og gater i blåtoner, tar ansvar. Men det var pulsen den vinteren.

Men hva er egentlig pulsen i en by? Når jeg sitter på en benk i Arendal sentrum, lukker øynene, og lytter, slår det meg at lyden av by mangler.

– Jeg tror at byen er for stor for seg selv. For å få en puls, må byen være liten nok til å få noe trykk, sier en arkitektvenn av meg som jobber med byutforming for en annen norsk by.

– Jeg tenker at om du hadde vrengt Amfi Arena, og plassert det i sentrum, så hadde du hatt en urban by, fortsetter hun.

Arkitekten har fått blod på tann nå. Blikket er innadvendt. Det kommer mer.

– Og på Torvet burde du hatt en stor lekeplass. Og pol. Da hadde det myldret av barnefamilier der. Sånn som byen er nå, tar vi heller en tur til en av vaffelhyttene i skogen enn å dra til byen, fortsetter hun.

For å gjøre byen attraktiv, er det en god start å legge til rette for at både barn, ungdom, voksne og gamle skal ha noe å tjene på å bruke byen. Et viktig poeng for dem som jobber med å utforme en by, er at det skal legges til rette for de tilfeldige møtene. Da må folk gå på den samme stien. Som en gående autostrada. For det er tettheten av folk, som er med på å bestemme pulsen.

Utendørs i Arendal sentrum, er det som kan kalles en puls, på Sam Eydes plass, utenfor inngangen til kulturhuset. Her er det en jevn strøm av folk, både fra og til bussene, ut og inn av Amfi Arena ogde som går fra og til MC Donalds.

– Du, jeg kom på noe mer.

Arkitektvennen min er tilbake.

– At når buksa di er for stor, så syr du den ikke ut enda mer. At de bør stramme inn sentrum, og gjøre den tettere, er mer og mer logisk. Alt kommunen foretar seg nå, bør handle om å tette til sentrum.

Private utbyggere får utvide byen både i øst og i vest. Saltrød og Nedenes skal få status som bydelssentrum. Det er heller tvilsomt at dette skal holde liv i sentrum. Vi er ikke London, hvor flere bydeler fungerer bra fordi det er 9,7 millioner folk som skal bevege seg rundt. Vi er 44.000 innbyggere, i en by som opprinnelig består av sju holmer, omringet av kanaler. Byen er egentlig konstruert med flere naturlige møteplasser. Det er mulig det er derfor det er så vanskelig å bli enige om hvilken del av sentrum som skal satses på.

Vi har visjoner, det er ikke der feilen ligger. Spørsmålet er om vi har noen som har tid og kunnskap nok til å omskape visjonene til handling – før vi må frem med hjertestarteren for å få tilbake pulsen i en død by.

For det er fortsatt tegn til liv. For to dager siden var det Bynatt med byutviklingskonferanse i Arendal. Her ble byens fremtid og planer debattert både dag og natt. Hvordan bør byrommet være for å være attraktivt nok til at vi bruker det? Tør og vil vi gjøre en forandring? Hvorfor er det viktig å ha et sterkt sentrum, og hva skal til for å bli mer attraktive, både for næring og bosetting? Jeg vet ikke.

Det viktige spørsmålet er hvem som må prate med hverandre for at noe skal skje. Jeg gleder meg til den dagen.

– Men mamma, hvorfor bor vi ikke i Bergen, da, hvis du synes det er en bedre by?

– Fordi det regner for mye der om sommeren.