Gutten sto der, lettere forvirret, kikket på moren sin med et lurt flir i øynene. I hendene sine holdt han to pakker Marlboro Silver.

Moren stivnet til. Fikk et rart drag over munnen. Skulle til å finne på en løgn. Tok seg i det. Det var på tide å servere sannheten.

Tatt på fersken

– Ok, de er mine. Jeg røyker på fest. Det er dumt. Jeg skal slutte. Du kan kaste dem.

Rødmen var synlig i kinnene mine. Tatt på fersken av en 13-åring. Han som har spurt meg om jeg noen gang har røykt. Om jeg røyker. Jeg har svart nei. Det er dumt å røyke. Jeg driver ikke med sånt.

Det er det som gjør det så ekstra pinlig nå. Den samme gutten jeg har oppdratt til å alltid snakke sant. Som jeg har skuffet tatt i løgner fra tid til annen. Så hvorfor har jeg jugd om dette, egentlig?

Skyldte på venninner

Hvorfor har jeg til og med lagt skylden på venninner når det har ligget en røykpakke på toppen av kjøleskapet etter en fest? Hvorfor har jeg hardnakket påstått at fremmede, forbipasserende har kastet en røykpakke ned i båten vår, når en Marlboropakke plutselig har ligget på dørken en tidlig morgen i Risør havn?

Kjære August, om du leser dette – unnskyld! Men du har nok allerede lagt sammen to og to. Mora di har dratt noen løgner gjennom ditt 13-årige liv. Du har lov til å være skuffet. Men det er menneskelig å juge.

Politikere også

Politikere er også menneskelige. Men vi synes ikke det er noe greit likevel, at de juger. Da kan vi jo ikke vite hva vi stemmer på. Men uansett, nå er det tiden for juging. Fra dør til dør kommer de. Lover gull og grønne skoger. Særlig grønne skoger. Det er vel det velgerne vil ha.

Men hvem kan klandre de folkevalgte som tar en liten løgn for å slippe billigere unna? De er mennesker de også. Spørsmålet er hvor mye vi kan juge før det får konsekvenser?

Kommer litt lenger

Vi juger hele tiden. Til og med overfor oss selv. Vi har hvite løgner, og alvorlige, svarte løgner. Nødvendige og unødvendige.

Som når du snakker om en bokklassiker du egentlig aldri har fått lest, men kanskje burde, og du bare nikker med og later som om du er med på alle referansene. Takket være Wikipedia er denne lille løgnen betraktelig lettere nå. Du kommer langt med et kort referat av Ibsens «Et dukkehjem». Nok til å henge med i samtalen.

Burde stått frem

Egentlig burde jeg ha stått frem som et godt eksempel og sagt at ok, jeg har ikke lest den, det var så mange andre bøker som var mer fristende. Men jeg innrømmer at jeg ikke er blant dem som roper høyest ut om klassikere jeg burde ha lest men ikke har gjort.

En til to om dagen

Amerikansk sosialpsykologisk forskning viser faktisk at folk i gjennomsnitt lyver én til to ganger om dagen i samtaler med andre som varer fire til fem minutter eller mer, sier Svein Magnussen, professor Dr.philos. i kognitiv psykologi ved Universitetet i Oslo, til forskning.no.

Det er snakk om overdrivelse og underdrivelse. Ikke nødvendigvis løgn tvers igjennom. Magnussen kaller denne formen for «smøring», når vi ikke forteller hele sannheten, eller dekker over noe for at den sosiale situasjonen skal flyte lettere.

Du kan bli oppfattet som lite sosialt tilpasset om du aldri juger.

Fornærmet folk

En indisk venn av meg, som kom til Norge som 25-åring, hadde ikke innarbeidet de samme løgnkodene som oss, og fornærmet og såret den ene etter den andre med sannhetene sine. «Du er tykk, du burde trene», eller «huset ditt mangler sjel, her kunne jeg aldri ha bodd». Etter litt erfaring og sure blikk lærte han seg å juge han også.

Om du ikke følger de sosiale jugekodene, blir du oppfattet som et barn. Barna lever ofte etter regelen de har lært – om at de alltid skal snakke sant.

Unntatt når de har vært i godteskapet eller sneket seg til litt ekstra spilletid på iPaden før mamma og pappa kommer hjem fra jobb, i stedet for å begynne på leksene.

Men de lærer seg bare å tilpasse seg de sosiale kodene i samfunnet. Ser hvor mye løgn de kan komme unna med uten at det får noen konsekvenser. Å juge er faktisk det som gjør oss menneskelige, skal vi tro forskeren.

Kommer for en dag

Men løgnen kommer vel alltid for en dag? Eller gjør den ikke det?

Ifølge Magnussen er det veldig vanskelig å avsløre løgner. Selv i rettssalen hvor forbrytere juger om at de ikke har begått lovbruddet. Eller i sosiale settinger hvor venninnen din legger litt ekstra på en historie. Du kan ikke etterprøve den, for å sjekke om den er sann. Du må bare godta den, så lenge den ikke er altfor usannsynlig. Litt løgn farger jo bare historien. Eller dekker over den.

Om den virkelige sannheten kommer for en dag, er det ikke sikkert du taper like mye på det som det du vant da du tok den lille løgnen. Ting er ikke svart/hvitt. Det er bare noen få unntak, ifølge forsker Magnussen: Folkevalgte politikere er blant dem som ikke bør juge.