Tegning: Morten Mørland

– Hvem i svarte var det som gjorde det der!!

Ropet gjaller nedover i korridorene på jobben min. Jeg er 27 år, nyutdannet og i min første ordentlige jobb. Sjefens stemme er ikke til å ta feil av. Noen må stå til ansvar.

Kjære sjef. Du som har klatret til topps i stigen fordi du liker deg på toppen. Du som trives med makten – og all æren i evighet, og ikke ser på deg selv som en som skal gjøre bedriften og dine ansatte bedre. Her er noen ord til deg.

For når du ikke vender ørene dine nedover, er det mye som går tapt.

Tør du?

Tør du gi bort kontroll? Overlate ansvar til andre?

Ansvar gir motivasjon. Indre motivasjon.

Som gir en driv i å løse et problem eller jobbe ferdig en sak som du selv er ansvarlig for.

Det gir en god følelse. Tillit.

Den raskeste måten du kan gjøre andre demotiverte på, er å vise mistillit. Når du roper noen beskjeder og instrukser nedover stigetrinnene til mellomlederen, og du ikke har kontakt med de ansatte, blir rommet hvor viktige innspill fra dem som jobber og leverer i bedriften stengt av.

Saken er at du får mer tilbake om du slipper kontrollen litt.

Hvorfor klarer noen det?

Hvorfor er det slik at noen er flinkere til det enn andre?

Sjef-enevelde er gårsdagens sjefsrolle. Arbeidslivet er i endring.

Vi må omstille oss til en helt annen arbeidshverdag, leser jeg i et NHO-skriv.

Næringslivet står overfor store utfordringer og omstillinger. Næringsliv, politikere og forvaltning må tenke nytt for å sikre fremtidig verdiskaping. Arbeidsplassen må gi rom for nytenkning. Kanskje finnes denne på gulvet i en industribedrift?

Hvem vet, det kan tenkes at du har ansatt et og annet klokt hode. Det skader ikke å lytte.

Blåmerker på armene

En undersøkelse blant ledere, viste at 80 prosent av dem mente de hadde ansatte som kunne mer enn dem. Jeg har opplevd mange sjefer blant de resterende 20 prosentene.

Jeg husker med gru en lørdagsjobb i en butikk, hvor jeg avsluttet dagen med blåmerker på armen siden butikksjefen mente det var best å fysisk holde fast sine ansatte mens han ga beskjeder.

Eller sommerjobben i parkvesenet hvor sjefen kjørte rundt i en motorisert rakebil hele dagen, mens vi andre lå på knærne og lukte til krampen tok oss. Helt til vi lærte å lure oss unna med en gang overvåkings-rakebilen hadde passert.

Som å bo hjemme etter 18

Det blir litt som å bo hjemme hos foreldrene dine etter at du har fylt 18. Du har mye du gjerne vil bestemme over selv, samtidig som du er underlagt reglene i huset. For strenge regler viser at de ikke stoler på din egen dømmekraft. Hva skjer da? Jo, du svarer med å bryte noen regler her og der. Bare for å vise at du også kan bestemme.

Akkurat samme prinsippet er i arbeidslivet.

Vi er bare folk. For all del, å være sjef er ikke lett det heller.

Du får aldri fullført det du har begynt på, fordi noen stadig kommer innom med faglige spørsmål, sosiale problemer og syke barn. Selv om du er dypt inni en tankerekke, må du ta del i små detaljer og late som du er interessert i alt som kommer.

Jeg er den strengeste

Jeg har den strengeste sjefen som finnes. Hun lar meg aldri få fri. Som selvstendig næringsdrivende pålegger jeg meg selv å være på jobb både sent og tidlig, og har skremt tre barn til å ikke ønske å bli voksne med jobb, om det betyr at de må jobbe om kvelden også.

Men det gjør også at jobben er meningsfull og spennende. For ansvaret er kun mitt. Det er ingen andre jeg kan overlate det til. Later jeg meg på jobben, må jeg bare ta det igjen på kvelden.

Hands off

Men sjefen som tør å overlate ansvaret til andre, har skjønt et og annet om hvordan en moderne bedrift fungerer. Forventninger om god yteevne må være der. Men ikke detaljstyring og overvåking. Sjefen som har glemt grunnen til at nettopp du har fått jobben, bør ta seg en tur ned i arkivet og lese CV-en din en gang til.

Jeg hørte nettopp en leder ved en av Arendals store bedrifter som fortalte at de hadde lagt vekt på å holde litt mindre stramme grep på de ansatte de siste tre årene. Hands off, kalte han det. Fra å være sjefer som er hands on, som detaljstyrer sine ansatte, hadde de valgt å slippe kontrollen litt. Med gode resultater.

Ansvaret løfter

Du må ta en sjanse. Jeg har troen på at bedrifter hvor de ansatte har rom til å bestemme og ta kloke avgjørelser selv, er mer innovative bedrifter. Når du gir noen et ansvar, vil de fleste ta det – og yte mer i jobben.

Jeg legger i alle fall mer ned i jobben når jeg får lov til å være med på å utvikle den.

Tilbake til den gjallende kjeften i korridoren til TV 2 i Bergen en kveld i 2005. Det kan hende du så på TV 2 Nyhetene akkurat den kvelden jeg var på jobb. I så fall gikk du glipp av siste nytt fra Midtøsten.

Mens Vår Staude fortvilet prøver å oppnå kontakt med korrespondent Fredrik Græsvig, kommer jeg på at jeg har glemt å bestille den nødvendige satellittoverføringen som trengs for å få bilde og lyd fra Golanhøydene.

Læringskurven som nyhetskoordinator ble bratt.

Også frykten for å gjøre samme feil igjen.

Men ansvaret var mitt. Feilen også.

Det sies at den gode lederen er en energibygger som gir plass til at de ansatte skal vokse. Men noen ganger handler det faktisk kun om å la være å gjøre feil.

(Denne teksten min var publisert som Skråblikk i Agderposten 28.11 2015)