blogg

Ja takk til tabber, flauser og feiltrinn

Nytt år og blanke ark. Egentlig tenkte jeg at det ville være naturlig å skrive om nyttårsforsetter. Hvordan vi kan bli enda bedre, enda sunnere, rikere og flinkere i det nye året. Gå inn i 2018 som et nytt og bedre menneske.

sorry-imkirk-427089

Photo by Sorry imKirk on Unsplash

Men så, etter å ha lest en sak i Aftenpostens Vitenskap, om de nye super-menneskene vi kan bli i fremtiden, tenkte jeg heller at jeg ville slå et slag for det ordinære mennesket, med alle våre mangler og lite gjennomtenkte oppførsel. For er det egentlig så mye å trakte etter å bli så fordømt gjennomtenkt og smart, tenkte jeg der jeg spiste opp konfektrestene fra jula i stedet for å ta meg en løpetur som var planen?

 

Er ikke det egentlig å utmanøvrere seg selv som menneske, dersom vi tar kontroll over det som gjør oss menneskelige?  

Konstant lykkerus 

Elitemennesker. Folk som ikke bare er folk, men over-mennesker. Det er kanskje slik vi blir. I alle fall om vi skal følge tankerekken til den israelske historikeren Yuval Noah Harari. Han har skrevet bøker om mennesket før og nå og tror mennesket slik det er i dag, vil være borte om et århundre.

I 2118 snakker vi ikke lenger om ungdomskilde og anti-rynkekrem. Vi har blitt udødelige.

Med evig-stram hud og veltrente kropper med perfekt fett – og muskelbalanse. Vi vil leve i en konstant lykkerus, være superintelligente og ha overmenneskelige krefter. Sykdommer er utryddet og farer er ryddet av veien.  

 Jeg vet ikke helt, men for meg virker det litt som å leve i en polstret lekegrind. Eller er det bare fremtidsskeptikeren i meg som bremser entusiasmen?  

Endrer personlighet 

Harari finner sammenheng mellom historien og biologien. Hvordan vi har klart å komme fra et ubetydelig hjørne av Afrika for 70.000 år siden, til å herske over verden, er takket være stadige forbedringer i både teknologi og mennesket.

I dag, hvor vi har muligheter til å digitalisere og robotisere betraktelig mye mer enn før, vil vi endre personlighet og adferd også sammen med de nye hjelpemidlenes inntog.  

 Jeg er jo veldig glad for fremskrittet. Jeg er glad for at flere overlever det som tidligere var dødelige sykdommer. Jeg er glad for at jeg slipper å drive med hoderegning og huske telefonnumre. Og jeg er glad for at stadig færre vil bli drept i trafikken, når bilene etterhvert blir selvkjørende og menneskelige feil i trafikken uteblir.  

 Automatiserte rutiner 

Det er ikke så lenge siden vi lo av at en robot skulle kunne støvsuge stua, eller at en gressklipper kunne ta seg av plenen helt uten et menneske bak styringen. Nå synes vi det er helt greit å overlate kjedelige og tunge rutineoppgaver til teknologien.  

 Men hva om teknologien hadde tatt styringen over tankene våre?  

Harari snakker om elitemennesket som i fremtiden vil prøve å styre den bio-kjemiske prosessen i kroppen vår, slik at vi får evig lykke. De fleste har vel et mål om å leve lykkelig, til alle våre dager, men hva skjer når vi har nådd målet og det ikke er noe å strekke seg etter? Det lurer jeg litt på.  

Opp og ned 

Det er menneskelig at livet går opp og ned. At noen ganger er alt galt, og så blir det fint igjen. Det er også menneskelig å handle irrasjonelt. Styrt av følelser. Og gjøre samme feilen om igjen. 

At vi ennå ikke har full kontroll over den emosjonelle delen av oss, er kanskje bare et tidsspørsmål.  

Hva med en liten minnebrikke sydd inn i kroppen vår som varsler oss når vi er i ferd med å gjøre samme tabben om igjen som vi gjorde i fjor? Som forteller oss at vi er i ferd med å handle irrasjonelt? Et lite stikk i huden når vi holder på å si noe dumt? Det ville vært noe.  

Men hva skulle vi ledd av da? Hva skulle da avisene skrive om? Om rosa-bloggerens nyoppussete kjøkken? Hadde vi ikke savnet noen Giske-skandaler og Donald Trump-sladder? Når ingen hadde gjort noen flauser, hva skulle så ha stått i alle nyttårskommentarene fra året som gikk? At alle var enige om at det hadde vært et fint år?  

Kjedelig uten humper 

Selv om det hadde vært veldig fint å slippe alle dumheter og fått verden på rett kjøl, heier jeg på tabbene. På pinligheter og de morsomme historiene vi kan le av etterpå.

Jeg slår et slag for det helt ordinære mennesket og for nyttårsforsettene som vi aldri klarer å holde.

Og for det uperfekte mennesket som er helt perfekt som det er. Med sine mangler, feil og uberegnelige vesen. Livet er for kort til å gå den strakeste veien, uten humper og stein å snuble i. Vi skal jo tross alt leve også. 

(denne kommentaren var også publisert i Arendals Tidende 19.1. 2018)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s